Jeg sitter i kveld og har en masse tankerekker jeg ikke helt har sortert, men jeg tror de må ut. Vet ingenting om hvor det fører eller hva de vil, de får styre helt selv.

Tankene mine dreier seg stort sett om kjærligheten i sine mange former. Helgen min har vært rik på mange måter og jeg synes det er utrolig godt. Jeg setter utrolig pris på å få oppleve nye ting og ikke bare kutte av når jeg ser ting jeg ikke er vant med.

 

Selv er jeg en av disse “forferdelige” skillsmissebarna ( om det er sånn det skrives?!?) og mistet i ung alder tilliten til kjærligheten. Jeg var syv år gammel, boende i ett lite øysamfunn på vestlandet da jeg husker første gangen jeg trodde foreldrene mine kom til å skille seg. Det skulle gå 8 år før noe som helst skjedde, og tankene mange. Som barn drømte jeg aldri om bryllup osv. Jeg drømte om barn, og mann, men aldri ektemann. Trodde vel kanskje ikke helt på å finne noen jeg kom til å dele resten av livet mitt med, og er vel ikke helt sikker i dag på at en slik mann finnes der ute for meg. Jeg er ikke sikker på hvor veien videre fører meg, bare at jeg skal være åpen og godta det som skjer.

I dag er det ikke like viktig for meg å MÅTTE på død og liv få barn, jeg kan fint nøye meg med kjærligheten til noen andre sine barn. Når jeg var kanskje 4 skulle jeg derimot ha ti barn og mamma skulle passe dem alle, da jeg skulle jobbe som dyrlege og passe på alle dyrene døgnet rundt. Hvem har vel tid til barn, med slik en viktig jobb?? Det tok ikke mange årene før jeg modererte meg og med tiden har ungebehovet roet seg, selv om det skranglet noe i eggstokkene mine en tid. Konklusjonen den dag i dag er at jeg er heldig hvis jeg noen gang får barn, og kan få ha en pappa til dem som elsker dem med hele sitt hjerte.

Sommeren 2009 var jeg utrolig heldig og fikk lov å bli gudmor til ei lita vakker jente. For henne føler jeg en kjærlighet og omsorg jeg aldri har opplevd før. Ubetinget og enkel. Det oppleves nesten som om hun er min egen, hun kunne like gjerne vært mitt eget kjøtt og blod. Hun skal vokse opp i vissheten om at UANSETT hva som skjer, så skal tante elske henne like mye. Hun skal alltid få ha en trygg havn hos tante. Før jeg påtok meg denne oppgaven, spurte jeg venninnen min om hva hun synes med tanke på min tro. Jeg tror ikke på Gud slik mange andre mennesker gjør. Likevel tror jeg på gode verdier og mennesker. Jeg fikk fortalt at det viktigste for hverken venninnen min eller barnet var ikke troen min, men de gode verdiene, de sunne valgene og at jeg kom til å ta vare på henne, samt lære henne noe nyttig gjennom livets løp.

I helgen har jeg samtalet endel om kjærlighet og hvor vid, bred og ubetinget ekte kjærlighet er. Samt at det den siste tiden har blitt snakket mye om egenverdi og perfeksjonisme. Samfunnet i dag jobber veldig opp mot en fastsatt ramme, en slik som alle skal og må følge. Barn som voksne, unge som gamle. Jeg kommer hele tiden tilbake til at jeg er utrolig takknemmelig for at jeg har styrken i meg selv til å kunne være meg selv fullt og helt. At jeg tør å være annerledes og ikke følge strømmen.

Kjærlighet starter som en relasjon til en selv. Før man kan føle kjærlighet sammen med noen, må man først og fremst elske seg selv. Når man først møter ekte, dyp rå og fullstendig kjærlighet er den ubetinget og fullstendig. Den gjør deg ikke bare til ett helt menneske, men den er stadig tilbakevendende på tross av motgang, og holder ved uansett hva som skjer. Å elske noen fullt og helt kan virkelig ikke forklares med noe annet enn at det er ubetinget. Det er opp til de som føler den mellom seg til å sette rammer for hva som er greit og ikke greit.

Jeg som skeptikeren jeg er har sett at ekte, ubegrenset kjærlighet finnes, i en verden hvor kjærlighet er ett veldig avgrenset område, som må være på en viss måte for at den skal være tilstede. Dette gir meg utrolig inspirasjon og glede.  Er utrolig takknemmelig for at jeg kan tro på kjærlighet uten å være redd. Mitt bilde av kjærlighet har vel kanskje aldri vært slik som alle andre sitt.

 

takk <3

Jeg er generelt ett menneske som liker å dytte følelsene mine under en stol, og overse dem… Jeg liker dem ikke og vil ha minst mulig med dem å gjøre.

 

Likevel er det ikke alltid jeg klarer å skyve dem fra meg. Jeg har over lengre tid vært følelsesmessig komatøs, og har fått revet ned alt av forsvar ganske brutalt. Det er litt komisk det der, for  det blir ofte litt alt eller ingenting for min del og jeg evner ikke helt til å føle meg sårbar. Dermed opplever jeg sjeldent sårbarheten slik som som den egentlig er. Jeg ser den hos andre, forstår den og forsøker å trygge den. Mens hos meg selv klarer jeg det ikke, den gjør bare vondt, vondt og mer vondt.  Kanskje det blir godt til slutt?

 

I kveld sitter jeg og forsøker å kjenne på alle disse følelsene som har vært undertrykt mer enn alt for lenge, lengre enn langt, sånn ca herfra og til evigheten snart, tror jeg. Det hele raser over, under og gjennom meg nærmest som en tornado og ett sort hull slått sammen. Akkurat nå er jeg ikke sikker på om jeg føler meg revet ned, eller hva jeg gjør. Alt jeg vet med sikkerhet er at det er helt fryktelig, skummelt og vanskelig å  forholde seg til denne nye sårbarheten. Jeg får beskjeder fra venner om at jeg faktisk bare  må gjennomgå dette, og tåle slike følelser. Hvorfor skal jeg være noe heldigere enn andre, egentlig? Det vet jeg ingenting om, men noen ganger virker det mer fristende å være følelsesmessig avkortet.

 

Innrømmer gladelig at dette er virkelig en av mine aller svakeste sider, jeg dytter bort sårbarheten, for å slippe å forholde meg til den.  Samtidig unngår jeg å måtte forholde meg til andre i nære relasjoner. Det har vel gått så lenge nå at både jeg og de rundt meg (sannsynligvis) har lurt på om jeg er ett tomt følelsesløst skall. Det ble så ille, at det nesten kunne være vanskelig å gi noen en klem. En helt uskyldig klem, som man gjerne gir til venner og bekjente i ens omgangskrets. Jeg har brukt lang tid på å klare å slippe folk inn på meg, og  det har ikke vært mange som har kommet inn under skallet i det siste.

 

Så her sitter jeg da, i ett følelsesmessigkaos, veksler litt på å synes det er fint at murene er rast sammen, at det er helt jæææævlig at murene raser sammen, ensomhet, kaos, sårbarhet og glede.  Jeg står midt i ett svart kaos, som jeg må komme meg ut av..

Dog er nok ikke løsningen å bare gå ut, tror heller jeg skal forsøke å stå dette ut, uten å drive meg selv til vanvidd på veien. Kanskje det for en gangs skyld kommer noe godt ut av alt dette kaoset? Man kan jo bare håpe.

Enn så lenge skal jeg sitte  fast her litt, forsøke å leve ett liv jeg ikke er sikker på om jeg har, og fylle tiden min med ting, så denne prosessen kan skje uten at jeg gnager på meg selv. Sårbarhet og ensomhet er to stygge følelser som i seg selv kan velte en ellers sterk person.

 

Liten tue, kan velte ett stort lass.

 

-Helene-

 

 

 

I dag har jeg hatt om helsepolitikk, som kort fortalt handler om hvordan helsepolitikken startet her i landet med Kong magnus den gode som fikk skjenket ett kloster i kroningsgave av sin ikke-kongelige far. Det stod ferdigbygget i 1164 og siden da har vi i norge hatt ett slags helsetilbud. Dette i form av kirken fra starten av, og det har utviklet seg til dit vi er i dag.

Helsereformen kom til norge ved lov så sent som på 80 tallet. Først ved bruntland regjeringen, og etterpå endret kort av Willoch regjeringen.  ( jeg skal virkelig ikke skryte på meg noe kunnskap om dette men jeg spyr opp det jeg lærte på forelessningen i dag).

Det er ikke MIN kunnskap jeg egentlig ønsker å rable vilt om, for den er hverken veldig voldsom eller underutviklet( hvertfall liker jeg å tro det!). Derimot så er inspirasjonen til dette innlegget at jeg som sykepleiestudent ikke finner noen andre yrkesområder enn ulike pleie-institusjoner som alternativer når jeg søker opp sykepleier som yrke. Som sykepleier skal man liksom bare jobbe på sykehus, med gamle eller psykisk syke mennesker.

Forskning og politikk er arenaer som sjeldent står skrevet om med mindre du leser en fag-/forskningsartikkel. Hvorfor det da? Jeg VET at det er meningen at jeg skal bli sykepleier, og i dag har jeg hatt en av de hittil mest spennende forelesningene jeg har vært med på. Jeg har en kraftig forkjølelse( og har sikkert irritert halve klassen med det), og LIKEVEL klarte jeg å engasjere meg i timen. Følge med og synes det vi lærte var veldig spennende og interessant. Faktisk så interessant at det er ett felt jeg lurer på om jeg videre kan klare å engasjere meg i, bare jeg finner noe om stoffet. jeg vil lære mer om å jobbe med helsepolitikk med sykepleierutdannelse som bakgrunn, men jeg finner det ikke?  Og er det fordi man ikke kan det ( hvilket jeg ikke tror på!) eller fordi folk har glemt å skrive noe om det på nettet???

Jeg kan legge til at jeg vet foreløpig ytterst lite om politikk og har hatt n og har vel forsåvidt en liten forståelse og lite engasjement for offentlig politikk. Holder meg til inne i stua, der ingen kan høre meg meninger om ting og det jeg sier ikke får konsekvenser. Hvis du ikke teller at dine nærmeste reagerer på det du sier.

Derfor blogger jeg og lurer på om noen kan svare meg på dette?  Er det noen områder man kan jobbe som sykepleier som ikke innebærer:

sykehjem

sykehus

psykiatri

div. private institusjoner.

Og heller noe, som kan være med å hjelpe sykepleiere yte bedre, eller forbedre den politiske arenaen for sykepleiere og ikke minst pasienter. Slik at vi som sykepleiere kan yte best mulig for de som trenger vår hjelp.

NOen ganger blir man bare stolt.

I opptil flere dager, og ikke minst i går gikk jeg rundt og var kjempestolt. Følelsen ble forsterket da jeg på mandag mottok min mobbebok “fordi jeg fortjener det” av Kristin Oudmeyer, eller @vrangest som mange kjenner henne best som.

Tenk å få være vitne til, få delta og lytte til ett så flott prosjekt, gjennomført av ei sterk og flott dame. Slike mennesker som Kristin er virkelig en mangelvare i dagens samfunn. Det har sikkert vært det opp gjennom tidene også, men noen slike mennesker har det vel alltid fantes. Mennesker som virkelig presser frem det de brenner for og gjør det som står i sin makt for å få frem sitt budskap.

Med “Fordi jeg fortjener det?” – en bok om mobbing håp og ansvar, har nettop kristin fått frem ett  viktig budskap med noe jeg mener er relatert til mitt forrige blogginnlegg ( om å holde kjeft). Det å få så mange mennesker til å stå frem, selv anonymt, om sine problemer og ting som har preget og fortsatt preger enkelte mennesker. Det krever ett enormt engasjement og stort mot.

Selv kan jeg ikke gjøre noe annet enn å se for meg hvordan det er å måtte sitte midt oppi så mange menneskers problemer, lytte , lese og være genuint interessert i hva folk har å bidra med. DEt er ikke en oppgave for sarte sjeler. Det krever ett voldsomt pågangs mot og engasjement uten like. Vi skal være stolte av Kristin.

Men jeg er ikke minst stolt av meg selv og alle andre som har deltatt, bidratt og fått stå på sidelinjen. Vi har vært inkluderte og som en stor del av prosjektet. Hele veien har vi som har fulgt kristin og mobbebloggen/mobbeboka  fått vite hva som har skjedd og hvor hun har vært i prosessen.

Jeg har ikke noe bedre ord enn takk.

Takk for at jeg har fått være med!

Jeg har akkurat vært så heldig at jeg har mottat “fordi jeg fortjener det” skrevet av Kristin Oudmeyer, og sitter å leser i innledningen. Likevel så klarer jeg ikke hele hele fordi jeg blir i bunn og grunn innmari provosert.

Vi lever i ett samfunn hvor det å holde kjeft om problemene våre er det som er riktig. Vi skal ikke vise, fortelle eller virke svake på noen måte. Jeg tenker på problemer sånn helt generelt, og ikke bare mobbing generelt.

Møter man venner og folk rundt seg med en tragisk historie, så får man fort slengt i trynet at det er ens egen feil, man skulle handlet – eller vært annerledes. Slik ville aldri problemet dukket opp og du ville hatt det bra.

Det værste er ofte at det er dine nærmeste som tror deg minst, og behandler det du ser på som problematisk for små bagateller der ting ikke er så farlig alikevel.

Det at det irriterer meg er vel kanskje en ting, men tankene som slår meg er hvorfor?

jeg har også blitt spurt, når jeg forteller om ting som ikke alltid bare angår meg meg også venner, om jeg har tillatelse til det?  Eller om det er greit for den andre parten, eller om hvorfor jeg faktisk bryr meg om å snakke om ting som plager meg.

Jeg er virkelig en av de som bokstaveligtalt snakker ihjel problemene mine og bruker den tiden det trengs på å skravle hull i hodet på mine nærmeste når problemene blomstrer rundt meg.  Prater jeg ikke skriver jeg, enten offentlig eller helt privat. Så privat at jeg ikke engang orker å lese igjennom tankene mine etterpå. Jeg prater så mye om ting, at jeg ikke alltid helt forstår hvorfor folk velger å være stille og heller tie problemene vekk, og på den måten rømmer fra dem.

Selv om jeg på en annen måte forstår at man på ingen måte vil virke som svakere enn andre, eller som en taper for menneskene man omgis av. Så er det likevel slik at de fleste som får høre om andres problemer, ikke ser hånlig på en.  Derimot vil dem med en normal mengde empati føle med, og ønske å hjelpe.

Ett av mine ønsker er at samfunnet skal se at det er ikke farlig å ha feil, problemer eller å ikke være laget av stål. Vi er mennesker, alt annet enn perfekte, tidvis fulle av problemer og laget av kjøtt, blod, sjel og følelser. Noe som nettop gjør oss perfekte på tross av våre feil og mangler. Å være seg selv til det fulle og hele er noe av det sterkeste og vanskeligste man som menneske gjør. Flere mennesker burde tørre å stå for seg og sitt. Både det som er riktig og galt. Vi er menneskelige!

Slutt å hold kjeft, stå for deg og ditt!

Endelig har jeg også fått sett den etterlengtede filmen.

Jeg har litt blandede følelser, da jeg synes filmen var veldig dårlig når den først var dårlig og veldig bra når den var bra.

 

Som når Bella henger med skole vennene sine synes jeg filmen er dårlig, men mest av alt fordi jeg synes skuespillerne som spiller disse folka gjør en ELENDIG jobb. De er alt annet enn veldig overbevisende og burde vært bytta ut:P. De gjorde en bedre jobb i film nr en.

Ikke likte jeg volturi scenene så godt heller, fordi de burde vært mer spennende og og volturi burde sett mer ut som om de hadde levd i lang tid. det hjelper ikke at de var blekere og hadde røde intense øyne.

men det jeg likte var spenningen de fikk til. Bøkene er nemlig så spennende at selv om du leser er spenningen virkelig til å ta og føle på. Det synes jeg de virkelig fikk til i mange av scenene.  Jeg både gråt og svettet av spenning i noen av scenene. Det var ikke få ganger jeg satt å gnei håndlfatene mot hverandre, luftet med genseren og slo hendene mot låret mitt.

Så selv om filmen på mange måter ikke er så spennende og så detaljrik som den burde vært, så var den generelt bedre enn jeg hadde trodd etter at alle kritikkene fra folk som har sett den er lest.  Samtidig som jeg synes at 30-45 minutter fint kunne vært lagt til for at folk som ikke har lest bøkene skulle fått med seg endel detaljer som faktisk er relevante.

 

det er helt klart en film jeg vil se igjen!!!

Tror også man har fortrinn om man har lest bøkene, man vet mer og forstår mer.

 

terningkast 4. Endel som ikke var bra, men relativt mye som er absolutt bra nok. litt over middels!

Jeg sitter hjemme det er fredagskveld og alle babler om dette begrepet vi kaller “helg”..

I norge betyr det kortere åpningstid pålørdag, og “alle” har fri på søndag.

For meg er det gjerne ensbetydende med jobbing, planer og mer jobbing.

så jeg må igrunn innrømme at ofte så føler jeg at å slappe av, det er ikke det enkleste i en travel hverdag. Hverdagen min brukes 90% til skole og jobbing. Fant ut at i antall vakter, så jobber jeg nesten femti prosent, jeg jobber optimalt rundt 15 vakter i måneden.

Samtidig er jeg på skolen 3-5 dager i uka og går 100% på skole..

Derfor sier det seg selv at fritid har jeg lite av, og det sosiale livet skranter litt når jeg ikke er så mye hjemme, annet enn etter klokka ti på kvelden….

På fritiden min bruker jeg mest mulig tid på å sove, selv om jeg sover endel uansett. Det trengs når man gjør masse..

Og ja jeg vet det er mange som sier at jeg ikke gjør mer enn dem, og at jeg ikke gjør så mye.. jeg går på skole, og er i en læringsfase.. hver dag på skolen skal jeg lære noe nytt, ta det inn over meg og gå gjennom en prosess etter jeg har gått gjennom det med en lærer..

Samtidig som jeg tror at jo mer fritid man har, jo mer fritid trenger man.. Føler ikke at jeg går glipp av en hel del sånn egentlig.. Selv om jeg ofte skulle ønske jeg hadde ett større sosialliv. Derimot vet jeg virkelig å sette pris på det sosiale livet jeg både har og får muligheten til!!

I helgen skal jeg forøvrig passe min vakre guddatter/”niese” og jobbe.. koselig det også skal jeg si deg!:P

Jeg satt og leste litt på facebook, som jeg pleier å gjøre når jeg ikke har så mye annet å ta for meg i en eller annen form.

Hvor det stod skrevet at person 1 unnet person 2 det gode osm var skjedd, mens misunte også litt. Det er nemlig da de små grå , også kalt hjerneceller, hos meg setter i gang å jobbe og spør meg om misunnelse alltid er noe negativt?!

Personlig, så synes jeg misunnelse kan gå begge veier. Selv om det ofte blir fremstilt den negative veien. Når jeg misunner noen, betyr det jo ikke at jeg ikke ønsker at personen som opplever noe ikke skal ha det godt. Derimot mener jeg at jeg skulle ønske jeg også fikk lov til å oppleve noe så fint.

Negativ misunnelse er vel helst når man sitter og er nærmest grønn i trynet og skulle ønske personen som opplever noe positivt dit peppern gror. Dog så opplever jeg ikke at det er så ofte i dag at det faktisk er i den situasjonen man opplever sjalusi og misunnelse.

Riktignok så opplever jeg ikke sjalusi og misunnelse som noe helt likt, selv om det er ganske likt, sjalusi er når man må en måte får en negativ følelse overfornoe. Som f.eks.  når kjæresten din flørter med andre, blir sjekket opp av andre osv. Eller når man skulle VIRKELIG ønske noe skjedde med deg istedefor den personen det faktisk skjedde med.

Misunnelse har jeg vel forklart en rekke ganger, men for meg blir det når noen i mitt sosialenettverk på ett eller annet vis opplever noe positivt, og at jeg selv skulle ønske at jeg også fikk oppleve det. MEN uten å bære nag for at det ikke var meg denne gangen.

Hvordan andre mennesker opplever misunnelse som en følelse er jeg heller ikke veldig sikker på , siden jeg ikke innehar noen superkrefter som gir meg evnen til å lese og kjenne andre menneskers følelser bare ved å gå blant dem. Så jeg må innrømme at jeg er ytterst nysgjerrig på hva du mener om følelsen “sjalusi”… det er alltid like fascinerende å høre folks ulike synspunkter om slikt:D det er nemlig morsomt med folks subjektive følelser av noe..

derfor spør jeg DERE:

hva føler dere om misunnelse?

Er det noen forskjell på sjalusi og misunnelse??

Mindre verdt og uinteeligent ??

Det hele startet i dag til morran på vei til t-banen.  Jeg fant en femtilapp krøllet sammen og liggende foran meg. Som den Nordmannen jeg er plukket jeg den raskt opp før jeg hastet videre. Tankene jeg kan bevisst huske jeg tenkte var at enten ville jeg spare den, ellers ville jeg gi den til noen som trengte den mer enn meg.

Fordi jeg ikke fant noe godt på 7-11 så gikk jeg tilbake på narvesen, og på utsiden av døra ble jeg stoppet av en sliten og herja middelaldrende + mann. Han forklarte meg at han hadde vært uheldig i natt og nå trengte 37 kr. Etter at han hadde unnskyldt seg for at han var narkoman og spurte meg på den måten spurte jeg hva han ville med de kronene. Tilsynelatende ærlig svarte han meg at han trengte pengene for å gå og skaffe seg sin daglige resept nede på legevakta. Etter å ha tenkt meg om en kvart gang, kom jeg på at jeg hadde jo femti kroner i lommeboka som jeg fant liggende på bakken. Så jeg smilte rolig og tok frem lommeboken min og gav han den, med en kort forklaring om at denne fant jeg på bakken i dag, så den kan du bare ta og beholde.

Dessverre hadde jeg det litt travelt og fikk ikke helt med meg hvordan han reagerte, men jeg smilte nå etterpå og hadde det godt med meg selv. Jeg husker for så vidt at han måpte litt og skyndte seg videre han også for å få fikset seg det han skulle.

Vel fremme på jobb gikk dagen glatt, med noen tanker til dagens gjerning.

Nå sitter jeg hjemme og diskuterer med en kompis av meg om narkomane og at veldig mange ser ned på dem og mener de er uintelligente. Nettopp fordi de gjorde ett dumt valg for x-antall år siden. Kjenner jeg blir litt sint og blodpumpa øker frekvensen når han sier at jeg ser på dem som mindreverdige og uintelligente fordi dem har valgt det dem har gjort, og lever så på grensa av samfunnet som de gjør. Personlig så synes jeg at alt for mange mennesker glemmer at det er mennesker bak rusen som kanskje ikke er den narkomane du møter etter de har fått tilfredstilt sitt behov for dop. Mange vil også si at jeg er veldig naiv og bryr meg for mye. Men for meg blir det feil å bare avskrive seg det faktum at det ”bor ett menneske inne i en narkoman”.

Selv følgelig som @Vrangest eller Kristin og så mange skriver om i sin erfarings blogg så er det ikke bare å holde kontakt med nære som er narkomane. Ofte nettopp fordi det blir en helt annen person som oppleves enn den man egentlig kjenner og vil kjenne. En narkoman i familien er en så stor påkjenning at det er ikke noe man ønsker å ha innad sin næreste krets.  Det eneste jeg ønsker er å fremme er at ser man på det som en subjektiv sak så er det faktisk ett menneske bak. Som ikke er mindre verdig, og som neppe er noe mindre intelligent enn Ola Dunk.

De er (etter min mening) mennesker, på lik linje med alle oss andre, har tatt ett valg (som regel) i livet sitt som de ikke burde. Forskjellen fra deg og den narkomane uteliggeren er at du blir ikke dømt for det og sett ned på hver jævla dag du viser deg på gata blant medmennesker. De ser ikke bare den enorme feilen du valgte å gjøre, som sannsynligvis hadde store konsekvenser den gangen. Samtidig som at den feilen du gjorde, trolig ikke kostet deg familie, venner, bosted og alt som er av verdighet. Jeg tror ikke det er sånn at det er det narkomane mennesket som bestemmer at det vil ruse seg, derimot at det er rusen som sier til menneske at hvis ikke du fortsetter kommer du til å gjennomgå ett helvette på jord. Dette VET mennesket bak inderlig godt, og fortsetter.

Ville du blitt slått hånden av hver gang du prøver å være real?

Liker du tanken på å være samfunnets utstøtte, sosiale søppelbøtte der ingen ser deg for den du er, men kun skitten på fingrene og i ansiktet og dopet du er avhengig av? Være den som samfunnet mener er mindre intelligent og mindre verdt?

Det gjør ikke jeg, selv om det er lett å glemme når man går forbi alle disse stakkars sjelene som sitter ved omtrent hvert ett gatehjørne og så inderlig skulle hatt dine penger. For å slippe abstinenser, sult og å sove på gata.

Jeg ligger og lukker øynene,

mens du ligger bak meg og bare er nær.

Vi nyter stillheten,

nærheten og

ingenting.

Jeg ble sittende å tenke litt, utrolig deilig å kunne la tankene vandre i stemningen og følelse rundt det å oppleve nærhet til noen. måten, stillheten, nærheten og pulsen til en annen person kan få deg til å føle som ett nytt menneske etter en slitsom og lang dag. Kunne få ligge inntil eller nært en man er glad i.