Jeg har akkurat vært så heldig at jeg har mottat “fordi jeg fortjener det” skrevet av Kristin Oudmeyer, og sitter å leser i innledningen. Likevel så klarer jeg ikke hele hele fordi jeg blir i bunn og grunn innmari provosert.
Vi lever i ett samfunn hvor det å holde kjeft om problemene våre er det som er riktig. Vi skal ikke vise, fortelle eller virke svake på noen måte. Jeg tenker på problemer sånn helt generelt, og ikke bare mobbing generelt.
Møter man venner og folk rundt seg med en tragisk historie, så får man fort slengt i trynet at det er ens egen feil, man skulle handlet – eller vært annerledes. Slik ville aldri problemet dukket opp og du ville hatt det bra.
Det værste er ofte at det er dine nærmeste som tror deg minst, og behandler det du ser på som problematisk for små bagateller der ting ikke er så farlig alikevel.
Det at det irriterer meg er vel kanskje en ting, men tankene som slår meg er hvorfor?
jeg har også blitt spurt, når jeg forteller om ting som ikke alltid bare angår meg meg også venner, om jeg har tillatelse til det? Eller om det er greit for den andre parten, eller om hvorfor jeg faktisk bryr meg om å snakke om ting som plager meg.
Jeg er virkelig en av de som bokstaveligtalt snakker ihjel problemene mine og bruker den tiden det trengs på å skravle hull i hodet på mine nærmeste når problemene blomstrer rundt meg. Prater jeg ikke skriver jeg, enten offentlig eller helt privat. Så privat at jeg ikke engang orker å lese igjennom tankene mine etterpå. Jeg prater så mye om ting, at jeg ikke alltid helt forstår hvorfor folk velger å være stille og heller tie problemene vekk, og på den måten rømmer fra dem.
Selv om jeg på en annen måte forstår at man på ingen måte vil virke som svakere enn andre, eller som en taper for menneskene man omgis av. Så er det likevel slik at de fleste som får høre om andres problemer, ikke ser hånlig på en. Derimot vil dem med en normal mengde empati føle med, og ønske å hjelpe.
Ett av mine ønsker er at samfunnet skal se at det er ikke farlig å ha feil, problemer eller å ikke være laget av stål. Vi er mennesker, alt annet enn perfekte, tidvis fulle av problemer og laget av kjøtt, blod, sjel og følelser. Noe som nettop gjør oss perfekte på tross av våre feil og mangler. Å være seg selv til det fulle og hele er noe av det sterkeste og vanskeligste man som menneske gjør. Flere mennesker burde tørre å stå for seg og sitt. Både det som er riktig og galt. Vi er menneskelige!
Slutt å hold kjeft, stå for deg og ditt!
Siste kommentarer