Jeg er generelt ett menneske som liker å dytte følelsene mine under en stol, og overse dem… Jeg liker dem ikke og vil ha minst mulig med dem å gjøre.
Likevel er det ikke alltid jeg klarer å skyve dem fra meg. Jeg har over lengre tid vært følelsesmessig komatøs, og har fått revet ned alt av forsvar ganske brutalt. Det er litt komisk det der, for det blir ofte litt alt eller ingenting for min del og jeg evner ikke helt til å føle meg sårbar. Dermed opplever jeg sjeldent sårbarheten slik som som den egentlig er. Jeg ser den hos andre, forstår den og forsøker å trygge den. Mens hos meg selv klarer jeg det ikke, den gjør bare vondt, vondt og mer vondt. Kanskje det blir godt til slutt?
I kveld sitter jeg og forsøker å kjenne på alle disse følelsene som har vært undertrykt mer enn alt for lenge, lengre enn langt, sånn ca herfra og til evigheten snart, tror jeg. Det hele raser over, under og gjennom meg nærmest som en tornado og ett sort hull slått sammen. Akkurat nå er jeg ikke sikker på om jeg føler meg revet ned, eller hva jeg gjør. Alt jeg vet med sikkerhet er at det er helt fryktelig, skummelt og vanskelig å forholde seg til denne nye sårbarheten. Jeg får beskjeder fra venner om at jeg faktisk bare må gjennomgå dette, og tåle slike følelser. Hvorfor skal jeg være noe heldigere enn andre, egentlig? Det vet jeg ingenting om, men noen ganger virker det mer fristende å være følelsesmessig avkortet.
Innrømmer gladelig at dette er virkelig en av mine aller svakeste sider, jeg dytter bort sårbarheten, for å slippe å forholde meg til den. Samtidig unngår jeg å måtte forholde meg til andre i nære relasjoner. Det har vel gått så lenge nå at både jeg og de rundt meg (sannsynligvis) har lurt på om jeg er ett tomt følelsesløst skall. Det ble så ille, at det nesten kunne være vanskelig å gi noen en klem. En helt uskyldig klem, som man gjerne gir til venner og bekjente i ens omgangskrets. Jeg har brukt lang tid på å klare å slippe folk inn på meg, og det har ikke vært mange som har kommet inn under skallet i det siste.
Så her sitter jeg da, i ett følelsesmessigkaos, veksler litt på å synes det er fint at murene er rast sammen, at det er helt jæææævlig at murene raser sammen, ensomhet, kaos, sårbarhet og glede. Jeg står midt i ett svart kaos, som jeg må komme meg ut av..
Dog er nok ikke løsningen å bare gå ut, tror heller jeg skal forsøke å stå dette ut, uten å drive meg selv til vanvidd på veien. Kanskje det for en gangs skyld kommer noe godt ut av alt dette kaoset? Man kan jo bare håpe.
Enn så lenge skal jeg sitte fast her litt, forsøke å leve ett liv jeg ikke er sikker på om jeg har, og fylle tiden min med ting, så denne prosessen kan skje uten at jeg gnager på meg selv. Sårbarhet og ensomhet er to stygge følelser som i seg selv kan velte en ellers sterk person.
Liten tue, kan velte ett stort lass.
-Helene-
Siste kommentarer