Lik dette:

Jeg sitter i kveld og har en masse tankerekker jeg ikke helt har sortert, men jeg tror de må ut. Vet ingenting om hvor det fører eller hva de vil, de får styre helt selv.

Tankene mine dreier seg stort sett om kjærligheten i sine mange former. Helgen min har vært rik på mange måter og jeg synes det er utrolig godt. Jeg setter utrolig pris på å få oppleve nye ting og ikke bare kutte av når jeg ser ting jeg ikke er vant med.

 

Selv er jeg en av disse “forferdelige” skillsmissebarna ( om det er sånn det skrives?!?) og mistet i ung alder tilliten til kjærligheten. Jeg var syv år gammel, boende i ett lite øysamfunn på vestlandet da jeg husker første gangen jeg trodde foreldrene mine kom til å skille seg. Det skulle gå 8 år før noe som helst skjedde, og tankene mange. Som barn drømte jeg aldri om bryllup osv. Jeg drømte om barn, og mann, men aldri ektemann. Trodde vel kanskje ikke helt på å finne noen jeg kom til å dele resten av livet mitt med, og er vel ikke helt sikker i dag på at en slik mann finnes der ute for meg. Jeg er ikke sikker på hvor veien videre fører meg, bare at jeg skal være åpen og godta det som skjer.

I dag er det ikke like viktig for meg å MÅTTE på død og liv få barn, jeg kan fint nøye meg med kjærligheten til noen andre sine barn. Når jeg var kanskje 4 skulle jeg derimot ha ti barn og mamma skulle passe dem alle, da jeg skulle jobbe som dyrlege og passe på alle dyrene døgnet rundt. Hvem har vel tid til barn, med slik en viktig jobb?? Det tok ikke mange årene før jeg modererte meg og med tiden har ungebehovet roet seg, selv om det skranglet noe i eggstokkene mine en tid. Konklusjonen den dag i dag er at jeg er heldig hvis jeg noen gang får barn, og kan få ha en pappa til dem som elsker dem med hele sitt hjerte.

Sommeren 2009 var jeg utrolig heldig og fikk lov å bli gudmor til ei lita vakker jente. For henne føler jeg en kjærlighet og omsorg jeg aldri har opplevd før. Ubetinget og enkel. Det oppleves nesten som om hun er min egen, hun kunne like gjerne vært mitt eget kjøtt og blod. Hun skal vokse opp i vissheten om at UANSETT hva som skjer, så skal tante elske henne like mye. Hun skal alltid få ha en trygg havn hos tante. Før jeg påtok meg denne oppgaven, spurte jeg venninnen min om hva hun synes med tanke på min tro. Jeg tror ikke på Gud slik mange andre mennesker gjør. Likevel tror jeg på gode verdier og mennesker. Jeg fikk fortalt at det viktigste for hverken venninnen min eller barnet var ikke troen min, men de gode verdiene, de sunne valgene og at jeg kom til å ta vare på henne, samt lære henne noe nyttig gjennom livets løp.

I helgen har jeg samtalet endel om kjærlighet og hvor vid, bred og ubetinget ekte kjærlighet er. Samt at det den siste tiden har blitt snakket mye om egenverdi og perfeksjonisme. Samfunnet i dag jobber veldig opp mot en fastsatt ramme, en slik som alle skal og må følge. Barn som voksne, unge som gamle. Jeg kommer hele tiden tilbake til at jeg er utrolig takknemmelig for at jeg har styrken i meg selv til å kunne være meg selv fullt og helt. At jeg tør å være annerledes og ikke følge strømmen.

Kjærlighet starter som en relasjon til en selv. Før man kan føle kjærlighet sammen med noen, må man først og fremst elske seg selv. Når man først møter ekte, dyp rå og fullstendig kjærlighet er den ubetinget og fullstendig. Den gjør deg ikke bare til ett helt menneske, men den er stadig tilbakevendende på tross av motgang, og holder ved uansett hva som skjer. Å elske noen fullt og helt kan virkelig ikke forklares med noe annet enn at det er ubetinget. Det er opp til de som føler den mellom seg til å sette rammer for hva som er greit og ikke greit.

Jeg som skeptikeren jeg er har sett at ekte, ubegrenset kjærlighet finnes, i en verden hvor kjærlighet er ett veldig avgrenset område, som må være på en viss måte for at den skal være tilstede. Dette gir meg utrolig inspirasjon og glede.  Er utrolig takknemmelig for at jeg kan tro på kjærlighet uten å være redd. Mitt bilde av kjærlighet har vel kanskje aldri vært slik som alle andre sitt.

 

takk <3