Så lå jeg her da! I senga mens jeg egentlig burde sove. Sove godt og drømme vakkert om den flotte fremtiden jeg skal ha i oslo fra høsten av. GOSJ!, som jeg gleder meg til å gjøre dette.

Jeg har nemlig bestemt meg for at jeg får innpass på min egen hybel  med bad og oppholdsrom/kjøkken helt alene.  Jeg skal få lov å innrede den akkurat som jeg vil med bokhyller, tvbenk, pult og seng ettersom hva jeg føler størst behov for å ha rundt langs de veggene som er mine. ALT som trengs for ett lykkelig liv, skal hybelen få inneholde.

hverdagen min skal jeg bruke allermest på skolen og å være flink studine, mens jeg må jobbe det som er mulig for at ting skal bli bra. Fritiden skal brukes på alle de vakre vennene mine som jeg allerede har og de som jeg kommer til å få underveis som jeg studerer. .  Privat skal jeg nemlig ha penger og energi til å gjøre ALT jeg ønsker, så lenge jeg klarer å være flink studine. jeg skal ha nok til å ha alt jeg trenger både materialistisk og sjelelig. jeg skal leve og ha det supert. Kanskje jeg til og med forelsker meg mens jeg holder på!

JEG GLEDER MEG TIL HØSTEN:D:D:D. jeg kommer til å bli så INNMARI lykkelig skal jeg si deg! jeg LOVER!!! jeg skal få være meg, og bare meg en gang for alle.  Ingen skal fortelle meg hvem jeg er og hva jeg har rettigheter til å gjøre og ikke gjøre.

Videre i livet skal jeg bli en fremragende sykepleier, med alle de gode kvalitetene en sykepleier trenger. Jeg skal få leve ett liv med mannen jeg kommer til å elske. Vi skal bo sammen i VÅRT hjem, med våre flotte barn og den familien vi begge drømte om som barn. Leve lykkelig som familie og lykkelig alle våre dager:D

Jeg kjenner jeg er bitter. En smak, ett ord og en følelse jeg aldri har likt.

hvorfor jeg er det er jeg virkelig ikke helt sikker på. Jeg var ikke forelsket, men jeg følte vi begynte å bli gode venner. Gode venner forsvinner ikke bare helt uten videre under jordens overflate fordi man får seg kjæreste.

Det er faktisk sånn at jeg synes det er dødelig urettferdig. Fortjente jeg ikke ikke noe mer?  Er jeg ikke god nok til å faktisk få beskjedom når du endrer planer når vi har planlagt noe sammen? Var vi ikke venner?

innimellom er følelsen av å ha blitt sveket stor, og jeg blir bitter. Mens andre ganger ler jeg litt hjerterått og sier du fortjener meg ikke. Du fortjener så absolutt ikke å ha meg som venn. Jeg er altfor god for deg, en bedre venn enn du fortjener. Kan du ikke vise meg den verdighet jeg fortjener, så fortjener du ikke mitt vennskap. Er du min venn viser jeg at jeg liker å være med deg, bruke tid og energi på å være en god venn. Lytte og vise at  jeg bryr meg om at du har det bra.

Like-forbanna-vel kjenner jeg at jeg faktisk trenger å møte noen som ikke driver med sånne tullete ting. Ikke bare forsvinner fra jordens overflate om de gjør noe de ikke helt tør å si. Noen som er istand til å forstå at man fint kan holde kontakten selv om den ene parten får seg kjæreste. Man møtes kanskje ikke like mye som før, men trenger man å forsvinne?? Ett vennskap betyr nemlig mye mer enn en kjæreste på enkelte områder. Når kjæresten forsvinner, så er det vennenes “oppgave” å være der, men det er det ingen som er om folk skulle forsvunnet fra jordens overflate hver gang de fikk seg kjæreste. Da må man, for hver gang man blir singel, få seg nye venner. Etterhvert som forholdet går, så trenger man å møte mennesker som ikke BARE er kjæresten også. Det nytter vel ikke om du plutselig bestemmer deg for å forsvinne.

Du får ha lykke til videre i livet ditt!

Jeg skal i det minste ha ett FANTASTISK liv!!

jeg sitter og tenker på mange av menneskene i livet mitt, og sårbarhet er ett ord som dukker opp. fordi det er noe som veldig mange frykter. Mange mennesker er redde for å være sårbare i en tøff verden. Her kommer noen tanker:

Det å vise svakhetene sine og vise at man også har følelser er for mange, i flere miljøer noe negativt. Ikke være i stand til å innrømme at innimellom er det å vise at man trenger hjelp viktig.

men det er ikke det jeg egentlig tenker mest på, det er mer det om hvorfor det må være sånn. hvorfor skal det å ikke være perfekt være så innmari feil? vi streber hele livet etter perfeksjonisme, når vi likevel vet at det ikke er noe som heter perfekt når det kommer til stykket.

fordi det som er perfekt for ett menneske, er nemlig ikke det samme som at det er perfekt for ett annet. på den måten er vi skapt til individer og ulike. vi skal ikke være like, hadde det vært meningen ville vi alle sett perfekte ut, vært perfekte og sett like ut. min tanke i dette er ” GUD!!! så kjedelig tilværelsen skulle vært for oss da.”

jeg er fascinert av mennesker psyke, se hvordan forskjellige mennesker reagerer på uliketing og hvordan folk fra ulikemiljøer ser på sårbarhet. å få oppleve mennesker fra ulike miljøer er igrunn ganske lærerikt, fordi folk ter seg så ulikt. man trenger ikke reise langt for å se det, men man ser det om man bare vil. om man velger å kikke inn forbi det ytre.

Samtidig i mitt hodet så er det det sterkeste i verden, når ett menneske klarer å være sårbar. om man prater sammen, eller bare lytter til noen andre. tørre å vise følelser, vise at man bare er menneskelig.

jeg har også lagt merke til at mange mennesker bygger usynlige murer, pakker seg inn i mange lag med harde skall som må brytes ned over tid. og når de først er inne i tykke nok murer og mange nok skall så kommer de ikke ut igjen med det første. det er ikke sånn at det er galt å bygge seg inn bak en liten mur, og at det er enkelte ting ikke alle får vite, sånn burde det være. Men når det blir formange eller for tykt lag med beskyttelse kan fort folk virke falske og uekte. det er jo ikke sunt for en selv heller, det å bygge alt inne og ikke dele noe med noen.

så jeg lurer på hva dere synes om sårbarhet og følelser?

er det en styrke eller svakhet?

er du redd for å være sårbar?

(repostet fra tidligere blogg)

Om å være seg selv og folks tolkninger av deg.

Det er ikke sjeldent vi kan lese om, snakke om eller bli fortalt om mennesker som ” ikke er seg selv”. Jeg tror at diskusjonen om det å være seg selv er diskutert så opp og ned i mente, at vi snart ikke har mer å diskutere om. Likevel biter jeg meg innimellom merke i at vi er raske med å merke andre mennesker som ”falske” om de i enkelte sammenhenger utgir seg for å være noen andre i enkelte sammenhenger enn den de er privat.

Men jeg vet jo med meg selv at jeg også har innmari mange sider ved meg selv. Hvor mange har jeg ikke helt tall på, men mange. En sammen med mor og far, en med lillebror og en med venner sånn helt generelt. Likevel så er jeg ganske sikker på at alle disse rollene kan deles inn i mindre roller, for å være seg selv er ingen enkel rolle.

Snarere er det en innmari kompleks ting som naturlig vever seg inn i en ellers så ( for de fleste) travel hverdag. I dag så er vi opptatte av at ting skal være mest mulig effektivt og gjøre mest mulig for oss selv . slik at vi får mer tid til å være oss selv, men jeg synes virkningen er ganske motsatt av sin hensikt.

Hva skal vi med all denne jakten på å være seg selv om vi ikke har mulighet til å bruke tid på å være oss selv? Jakter vi for mye på oss selv har vi jo plutselig ikke mulighet til å bare være. Bare å være den vi er innerst inne, la personlihgeten sive frem naturlig uten å fysisk jakte på den.

Noen ganger prøver også folk å fortelle deg hvem du er. Enten de kjenner deg eller ikke, er det noe av det rareste jeg opplever. Spesielt når folk sier jeg har problemer jeg egentlig ikke har og skal hjelpe meg gjennom ting jeg er ferdig med.

Som medlem av x-antall nettsider, både sømmelige og mindre sømmelige og på ett sted har jeg skrevet en ytterst ironisk og krass tekst fordi jeg virkelig ikke ønsker å høre fra alle de idiotiske mannfolka som tror jeg har et slags farskompleks. ( Med dette mener jeg menn på over femti som tror jeg søker nærhet i noen som er mye eldre enn mine foreldre.) Samtidig alle disse unge fjompene som mener at de er så mye bedre enn alle de andre. Når ble alle menn kjekke og når fikk alle mannfolk utstyr på GODT over gjennomsnittet? Gjennomsnittet er vel fremdeles regnet på samme måte som før antar jeg? Hvis ikke er jeg holdt utenfor tror jeg!!

Poenget var vel egentlig mer hva som intraff her om dagen. Jeg har jo hatt denne profilteksten en stund, og heldigvis sluppet unna alle disse overanalytiske mannfolkene som tror de kan hjelpe meg. Frem til da.. jeg levde i god tro om at jeg skulle få slippe unna alle disse bedreviterne, og forstå-seg-på menneskene. Den dag ei, plutselig dukket det opp en post, og han ble litt krass fordi jeg svarte kort. Jeg så ikke noe poeng i å svare i lange baner på lange synsinger og korte spørsmål. Underveis opplevde jeg at jo lengre jeg svarte jo mer analystisk og synsende ble han. Så til slutt svarte jeg at jeg ikke synes han hadde noe som helst med å anta hvem jeg var eller å analysere meg, før han krasst svarte at jeg ikke måtte oppgi slike meninger om folk. Kort og greit droppet jeg å svare, for å se om han gav seg. Heldigvis ser det sånn ut!!

Når folk begynner sånn, lurer jeg på hva som foregår i deres hoder? Er det så vanskelig for dem å være seg, at de må finne ut hva og hvem alle andre er? Sette seg ned og prøve å analysere i hjel en samtale som strengt tatt kunne vært veldig hyggelig.

-Meg selv -

Tankene bråker.

de virrer og varrer

som barna sarrer.

Jeg forstår ikke ett pøkk,

rundt og rundt.

det føles som møkk.

Kroppen er daff

sliten og liten.

For de fleste av mine venner er det ett velkjent tema at jeg har syke drømmer.  Morgenkvistens drøm var ikke akkurat noe bedre. jeg skrev den på sms, og skriver den av for dere andre til å lese:P

jeg drømte jeg var på en camp av noe slag. jeg hadde smuglet med meg en pc og noe mat.  vi satte oss ned for dagens tredje måltid, noe som skulle forestille middag, og jeg ble brått flyttet til ett annet sted på bordet. Jeg fikk ikke lengre sitte oppe i hjørnet der hvor BROREN min satt, men måtte ned på enden til noen fremmede. så fra å dele salat med broren min, da vi liker ulike ting i salaten, til  å sitte midt blant fremmede skjedde ganske fort.

Etter middagen skulle vi ha en slags utstillings greie eller noe sånt. vi skulle kle oss ut og stille oss i en slags formasjon.  etter å ha klatret opp en vanvittig oppoverbakke i en skråning så ble jeg stilt øverst, ytterst og tilsist. jeg havna derfor helt oppe på asfalt kanten i lyslilla kjole, med en rad av grønnkledte negergutter etter meg. Etter formasjonen å drømme var vi utstilt som en slags blomsteranke og jeg var den ytterste blomsten???

plutselig tok drømmen enda en vending og det ble kamp om hvem som kom seg først i mål. det var en som løp foran meg og jeg etter. negerguttene hadde tydelig vært med på dette før og ville neppe komme først. vi sklei ned hele skråningen til vi kom til døra der han foran meg begynte å kjempe med vakten han møtte. jeg klarte å slå ned vakten rett foran døra og stjele våpenet hans før jeg fikk åpnet døra til hulen( campen). Brått ble jeg slått i magen av første vakta, men han var såpass svak at jeg nesten ikke merket det. hoppet ned i hula, og der satt en kompis av meg som forklarte noe om at jeg hadde vunndt osv, før han reiste seg opp og dreit noe som ligna kaninbæsj på meg mens han gikk oppreist avgårde. Der ble jeg krabbende etter med hendene foran ansiktet for å ikke få det på meg!!!!

i Helga er jeg bikkjevakt, noe som forøvrig er veldig koselig. Bikkja er kjempekoselig og alt det der, men det er EN ulempe! – Jeg må opp tidlig og påse at hun gjørfra seg ute og ikke inne. Bikkja er jo voksen og alt det der, men noen ulykke vil jeg ikke ha!!!!

Derfor, var jeg oppe før fyllikene ramlaut av skogen og skulle til byen? hvertfall virka det sånn:P Jeg fikk samla meg i fem minutter og dratt kroppen ut av døra.

Siden den er så koselig å gå i skogkanten langs vannet, tok jeg morgenturen den veien. Kjempekoselig!!

bikkja er ivrig som alltid og jeg kommer på slep etter, sånn er det visstnok å ha husky….

jeg aner ikke hvor mange ganger den bikkja har gått den veien og fascinasjonen med å lukte på alle blader langs veien. Ei heller hvor stor urinblære en hund har? er hele ryggen en blære?  jeg mener.. det er en ting å markere, men hun skvetta så mye i dag at det så ut som om hun tissa enorme mengder hver gang. Jaja, det ekke jeg som må så mye tisse! og enda godt er nå det!!!!!!!!!!!!!!!!!

gjennom skogen, så hører jeg ei måke skrike, og der flaksa den med en nyfanget fisk? ( så sånn ut:P) for å ete den i fred og ro ett annet sted i vannskorpa, sånn ca tre meter lengre borte!! koselig å se at naturen går sin gang, også her hvor ting er så forurensa at er du oppvokst er så er trolig sjansen for sykdom maksimalt i forhold til ett sted hvor det er mindre forurensing..

Men dette toppa jo selvfølgelig IKKE turen, den dustete bikkja måtte jo selvfølgelig tisse vel ute av skogsstien og så måtte hun tisse, MIDT OPPI haugen med “dritt”( dødt løv, jord og bark)  og denne gangen var det samtidig viktig å sparke rundt seg..  dumme meg synes det er fortidlig på morran, og reagerer ikke før jeg står med ett par kg jord i skoa, og 25 meter senere finner jeg ut at det er ingen skam å snu. Med mindre jeg finner gnagsår sexy og smerten ved å gå deilig. Noe jeg forsåvidt ikke gjør, derfor snur vi. lettere fortumla blir bikkja med, denne gangen er heldigvis ikke endene veldig morsomme heller så jeg holder ikke på å falle i vannet!!

oooo herlige morgenstund!!!!!!!!!!!!!!!
eller?

”den rette”

Jeg hadde akkurat en hyggelig ”under dyna” stund hvor jeg lå og tenkte litt.  Jeg følte av en eller annen grunn for å sove litt sånn midt på dagen, og våknet med tanken:

”Hvordan vet jeg at jeg har funnet den jeg vil dele livet. Den som bare er og blir rett for meg.”

Og hvordan er jeg ikke riktig helt sikker på, men jeg kom ganske raskt frem til at det kommer an på den felles energien man utspiller. Når man sitter igjen med en felles energi som er avslappet og man føler at å være sammen er like deilig som den deiligste alene-tiden.

Gjennom livet møter man jo innmari mange mennesker, og de er der for å være en del av livet ditt i ulike perioder. Noen vennskap/bekjentskaper varer livet ut, mens andre korte perioder.

I løpet av livet vil man trolig finne mange mennesker man kan leve livet med for lengre og kortere perioder.  Alle menneskene jeg har hatt rundt meg har gitt meg ulike energier og følelser. Både gode vennskap og dypere følelser. Og jeg har innsett at det skal UTROLIG mye til før jeg lar følelsene mine komme, jeg må kjenne på energien og føle at ting stemmer 100% før det er ”lov”. Spesielt ikke kjæreste følelsene, jeg orker ikke bruke energi på noe jeg vet ikke er langvarig eller noe som virker helt som det skal.  Likevel vil jeg si at jeg elsker å leve i nuet, og man kan ha det utrolig fint sammen uten å være sammen på den måten.

Vi er mennesker, vi lever bare akkurat nå. Ikke i fremtiden og ikke i fortiden, og er nødt til å omfavne det som omgir oss. Suge til oss hver minste glede vi kan få, stor som liten. Jeg vil gå så langt som å si at de små øyeblikkene er viktigere enn de store.

Tror aldri vi vil finne ett direkte svar på hva som vil være den perfekte livspartner, bare den som passer nå og muligens i fremtiden. Jeg tror det kommer an på hvordan man føles sammen. Når man sover, er våken, er intime og hvordan man fungerer sammen i hverdagen.

Personlig er jeg ganske intens og har en ”lei” tendens til å ikke tenke så mye over hva jeg gjør, og kan fort bevege meg innenfor hva ett annet menneske mener komfortabelt i forhold til sin  intimsone. Samtidig som jeg er utrolig energisk krevende, jeg blir fort rastløs og liker å finne på noe selv om fantasien ikke alltid er på topp.  Jeg trives godt på pub med gode venner og en flaske vin eller to like godt som hjemme på sofaen med god underholdning som en heftig kveld ute på byen med høy party faktor.  Alt har sin tid, og kos og komfort er like viktig som alt annet. Man skal trives sammen i det livet man velger selv.  For ja man KAN velge, man kan velge å gjøre det beste ut av ting, like mye som man kan gi faen. Livet er enkelt og greit hva du gjør det til!!

Jeg vet veldig lite eller ingenting om hvordan man finner eller får den perfekte partner, men jeg vet EN ting! Jeg skal leve i nuet og nyte det jeg har frem til det kommer!! En dag er det min tur, din også!

hvor fantastisk er ikke livet mot deg noen ganger?

Mamma kom bort til meg , med en rosa kovolutt. Jeg visste jeg ventet post fra venninden min:) men jeg ante ikke hvor flott beskjed jeg skulle få!
kjære helene.

takk for at du alltid er der for meg, jeg setter uerhørt stor pris på dig og selv om det går lang til mellom vi sees er du aldri mer enn ett tastetrykk unna. du gir meg og min familie en enorm styrke og støøtte og dette setter jeg stor pris på. ønsker å spørre dig om du kunde tenke deg å være gudmor til **********

glad i deg Helene.

Klem *****

Dette kommer jeg til å leve lenge på! For en fantastisk beskjed!! jeg har ikke sett henne siden i januar, og før det var det juli? men LIKEVEL så får jeg spørsmål om jeg kunne tenke meg å hjelpe til med å gi hennes lille gode verdier og ett godt liv. Og det tror jeg at jeg har lyst til. En måte å knytte ett godt vennskap ennå litt tettere til brystet.

Jeg ser frem til å bli kjent med lille.. og ennå bedre kjent med store:) samt venninna mi!!

nå ble jeg lykkelig:D:D

jeg vet ikke helt jeg assa…

vi har ( jeg hvertfall) har en tendens til å si at menn som syter er så “kvinnfolk”, men er dette egentlig sant?

Jeg stod akkurat å lekte litt mer husmor for i dag, tok ut av oppvaskmaskinen, mens jeg tenkte litt for meg selv.  Sier vi at menn er kvinnfolk når de syter fordi kvinner liksom skal være det svake kjønn?  For, min oppfattning er, strengt tatt  så syter menn mer enn kvinner. De veit å syte for hver minste ting som er galt..

joda joda, jeg veit jeg dømmer alle nå, men hva er vel en blogg uten litt greneralisering?
Noen osm har noen tanker?